Nå sitter vi her og snufser og tørker snørr og ser tilbake på to BRA uker
i Nepal. En uke med gruppe, og 10 dager på ville veier for oss
selv. Vi har fått oppleve Nepal både høyt og lavt i området rundt
Kathmandu, fra Himalayas snødekte fjelltopper og høyfjellslandsbyer til
djupe jungelvrål langt, LANGT hjemmefra. Ukene har vært digge, unike,
grensesprengende og crazy på mange måter - og forkjølelsen tatt i
betraktning - helt magiske!
Det er ikke stort å utsette på
Indiaoppholdet, men det er ikke til å gjemme under en stol at Nepal har
vi gledet oss til fra starten av. Gruppeturen skulle gi oss det som var
verdt å få med seg som turist, og man kan nok si at vi nesten fikk litt
for mye av det gode.
Vi hadde en 5 dagers fjelltur blandt Nepals
majestetiske topper, en stor opplevelse som slettes ikke er til å kimse
av. Himalaya er ikke barnemat, og det er ikke "Nepali flat" heller. A
litte bit up, and a little bit down! Mye svette og sure lår under 30
varmegrader i fjellveggen, men det er ikke mye som kan sammenlikne seg
med en kald Everest-beer etter 8timers trappeløp. Nepal er som Norge på
denne tiden, når sola forsvinner må man på med det som er av ullgensre
og luer - og det fort som fy. Er ikke alltid like lett å holde tritt, har derfor også i år endt opp med det vi liker å kalle den obligatoriske vårforkjølelsen. Jaja, så
ville vi kanskje utnytte høyfjellssola til det ytterste med litt
brunings nå på tampen, men det må da være lov!
Det er verdt å
nevne at vi iløpet av turen har fått enda en edderkopphistorie på
reportuaret. Denne en aning større enn den andre, om vi får si det selv.
En skikkelig sværing, -en sånn som du føler mer for å fjerne enn å
drepe på grunn av sølet den vil lage om du skviser den. Gjestehus av den
mer shabby arten ble det mange av, og dette var nok på toppen av bånn.
Dyret (ja, for det var mer dyr enn kryp) hadde sett seg ut en spott
rett over døra, og da vi sårt ropte om hjelp var den ikke sen med å søke
tilflukt i et hull i veggen like ved siden av. I mangel på metoder ble
den forhåpentligvis gasset stille ihjel da vi dyttet Majas sure sokker
(på andre dagen) inn i hullet. I frykten for flere ubehagelige
overraskelser satte vi sengene sammen til dobbelseng midt på gulvet og lot sokkene bli.
Tidenes fjelltur skulle avsluttes på topp da
vi bestemte oss for å paraglide utover Himalayas vakre horisont. Vi ble
en gruppe på 7 som tok motet til oss, signet up og kom oss opp til
takeoff. Noen mer nervøse enn andre, det skal sies. Alle kom seg
til toppen og klare med alt av utstyr var adrenalinet på topp! Det
eneste som sto igjen var å vente på riktig vindkast, ta beina fatt og
hoppe. En gira Ragnhild og en gråtkvalt Maja, nå skulle det vi ikke
fikk gjort i Guatemala endelig skje! Men tro det eller ei, vinden
skulle ikke blåse vår vei i dag heller, - eller hvertfall ikke begges.
Maja ble elegant dyttet til tuppen, og selvom tårene trillet tok det
ikke lang tid før hun satt å dinglet med beina høyt i det blå blant
fugler og fjell. Trygg nede på bakken og med hjertet i hundre etter en
magisk halvtime i luften, -superyr etter å dele øyblikket med Ragnhild
var det ingen andre å se. Uvær var på vei, og kun sekunder etter hoppet
sa det stopp for resten av gjengen.
MAKAN til uflaks! Antiklimaks, men dog enda en god grunn til å dra tilbake - for ja, det skal vi.
Etter dagene i fjellheimen tok vi turen videre til Chitwan nasjonalpark hvor skulle vi få en smak på Nepals andre side. Med
bushwalk og kanopadling blant krokodiller, nesehorn og elefanter, altså riktig så eksotisk. What
doesen't kill you makes you stronger -ærlig talt- her i chitwan fikk vi
TO nær døden-opplevelser på EN dag.
Den første historien vi
overlevde innebar kanopadling, en krokodille, erting med åra og en DIGER
svær hvit kjeft, vi tuller ikke, en HALVMETER fra trekanoen vi satt i
viftet med terne over ripa. Vi har fortsatt 20 tær tilsammen og ganske
glade for det.
ODen andre gangen vi holdt på å dø var likevel ganske
mye sykere- vi skulle nemlig på bushwalk og se etter bjørn, nesehorn,
rådyr, slanger og annet snacks.
Vi ble delt inn i to grupper på
syv -begge gruppene med to guider- en til å gå 10 meter foran og sjekke
at kysten var klar. Plutselig bråstoppet vakten og ba oss snike oss
rolig etter han. 100 meter borte lå det to nesehorn og slappet av,
ganske gøy for vi har jo aldri sett nesehorn før. MEN så, på mindre enn
ett sekund var de svære dundrene oppe på 4 og kom løpende mot oss i
40km/t. Og nesehorn er virkelig svære greier! Guidene brølte "run, run,
run" -vi løp inn i jungelen så fort vi bare kunne mens de klatret
halvveis opp i hvert sitt tre og lagde hoielyder og kastet pinner for å
skremme vekk dyrene. Det funket faktisk, omtrent 20 meter fra oss ble de
redde, bråstoppet og begynte å løpe en annen vei. Går det an å ha
makspuls på 300? Isåfall hadde vi det akkurat da. SÅ gira, så sykt
levende, så shaky og så redde samtidig. Det var bare utrolig tøft.
Når du har overlevd disse sakene føler du deg kanskje litt som en blanding av Lars Monsen og Obelix.
Så
-10 dager for oss selv. Vi merker at hjernen nå er instilt på
hjemreise, men vi kunne ærlig talt ikke fått en bedre slutt på dette
fantastiske eventyret vi har levd de siste månedene.
Kathmandu er
ingen perle i seg selv, men sjarmerende på sin egne måte. Vi fikk en
hyggelig middag og et par gode øl med Ginni, tidligere reisebuddy fra
mellomamerika. Hun overrasket oss stort med sitt fine smil på en
restaurant midt oppe i fjellheimen. Har sagt det før og sier det igjen
-verden er liten.
Fikk også et besøk til den hellige elven i Kathmandu der vi fikk se både elven (som inneholder mer kuer, aske og
søppel enn vann), likbrenning, bønn, guruer som har gitt opp alt de eier
og vier livet sitt til religionen, og intense barneøyne uten tegn til
livsgnist. Sånne inntrykk som man aldri glemmer og som gjør taxituren
hjem igjen taus.
Likevel er ikke Kathmandu by et sted du gidder å
være i 10 dager, så vi la fra oss de store sekkene våre og tok med det
vi trengte for noen dager på loffen. Da vi i det første gjesthuset vi
kom til prøvde å uttrykke at vi trengte en seng for natten, kom det en
mann bort og tilbød oss å bo på barnehjemmet han drev i byen. Vi så for
oss store saler med sprinkelsenger, men siden vi er halvveis
foreldreløse vi óg, var kanskje dette noe vi burde sjekke ut nærmere? Og
vi angrer ikke. Der var verken sure, slemme stemødre eller pisker og
gråtende barn.
Nei, dette var et barnehjem i en klasse for seg selv. 8 nydelige barn,
oppdratt og tatt hånd om av Himal - en mann med et over snittet stort
hjerte. Det hele startet som en drøm, men som kun for noen år siden gikk
i oppfyllelse. Himal gjorde ene og alene hverdagen til disse
hjerteknuserne trygg, innholdsrik, god og utviklende, og vi bøyer oss i
støvet -for det finnes jommen ikke mange ildsjeler som han. Fra første
stund ble vi kalt Sister Rag og Sister Maja (som forsåvidt betyr
KJÆRLIGHET på nepali!), og vi ble tatt inn i varmen i
byens kuleste hus. Dette ble et døgn vi aldri kommer til å glemme,
barnehjem er nok noe som ikke kan beskrives, -selv et med en slik varme som
dette.
Videre gikk dagene med spontane festligheter i fjellheimen, solings i
gjemte skråninger, everest-beer, dal bath (nasjonalretten, som alle
spiser ved alle måltider -se; linser og ris), skittent sengetøy,
villmarsktoalett og tannpuss i flaskevann. Vi klager ikke et sekund. Nå skal vi sjekke ut noen lokale kontakter vi har fått hjemmefra, også er det
kun to netter igjen i steinharde senger og kalde dusjer, før vi
setter nesen hjemover til Norge og ASKER. Vi kan nesten ikke vente,
selvom vi nyter til siste slutt.
Livsnyting.
ølstund#1
ølstund#2
ølstund#3
grensesprenging på gang
100prosent klar for å fly
Kanopadling er ålreit
Rhino
Jeepsafari
stil
den fineste gjengen
"namaste" fra Brian
gatebarn
majas yndlingssolkrem
eyy klar for tur
sjokolade såklart
fått låne elektrisk edderkoppdreper -storfornøyd
KJØLIG!
