134 DAGER: mai 2012

Nå sitter vi her og snufser og tørker snørr og ser tilbake på to BRA uker i Nepal. En uke med gruppe, og 10 dager på ville veier for oss selv. Vi har fått oppleve Nepal både høyt og lavt i området rundt Kathmandu, fra Himalayas snødekte fjelltopper og høyfjellslandsbyer til djupe jungelvrål langt, LANGT hjemmefra. Ukene har vært digge, unike, grensesprengende og crazy på mange måter - og forkjølelsen tatt i betraktning - helt magiske!

Det er ikke stort å utsette på Indiaoppholdet, men det er ikke til å gjemme under en stol at Nepal har vi gledet oss til fra starten av. Gruppeturen skulle gi oss det som var verdt å få med seg som turist, og man kan nok si at vi nesten fikk litt for mye av det gode.

Vi hadde en 5 dagers fjelltur blandt Nepals majestetiske topper, en stor opplevelse som slettes ikke er til å kimse av. Himalaya er ikke barnemat, og det er ikke "Nepali flat" heller. A litte bit up, and a little bit down! Mye svette og sure lår under 30 varmegrader i fjellveggen, men det er ikke mye som kan sammenlikne seg med en kald Everest-beer etter 8timers trappeløp. Nepal er som Norge på denne tiden, når sola forsvinner må man på med det som er av ullgensre og luer - og det fort som fy. Er ikke alltid like lett å holde tritt, har derfor også i år endt opp med det vi liker å kalle den obligatoriske vårforkjølelsen. Jaja, så ville vi kanskje utnytte høyfjellssola til det ytterste med litt brunings nå på tampen, men det må da være lov!

Det er verdt å nevne at vi iløpet av turen har fått enda en edderkopphistorie på reportuaret. Denne en aning større enn den andre, om vi får si det selv. En skikkelig sværing, -en sånn som du føler mer for å fjerne enn å drepe på grunn av sølet den vil lage om du skviser den. Gjestehus av den mer shabby arten ble det mange av, og dette var nok på toppen av bånn. Dyret (ja, for det var mer dyr enn kryp) hadde sett seg ut en spott rett over døra, og da vi sårt ropte om hjelp var den ikke sen med å søke tilflukt i et hull i veggen like ved siden av. I mangel på metoder ble den forhåpentligvis gasset stille ihjel da vi dyttet Majas sure sokker (på andre dagen) inn i hullet. I frykten for flere ubehagelige overraskelser satte vi sengene sammen til dobbelseng midt på gulvet og lot sokkene bli.

Tidenes fjelltur skulle avsluttes på topp da vi bestemte oss for å paraglide utover Himalayas vakre horisont. Vi ble en gruppe på 7 som tok motet til oss, signet up og kom oss opp til takeoff. Noen mer nervøse enn andre, det skal sies. Alle kom seg til toppen og klare med alt av utstyr var adrenalinet på topp! Det eneste som sto igjen var å vente på riktig vindkast, ta beina fatt og hoppe. En gira Ragnhild og en gråtkvalt Maja, nå skulle det vi ikke fikk gjort i Guatemala endelig skje! Men tro det eller ei, vinden skulle ikke blåse vår vei i dag heller, - eller hvertfall ikke begges. Maja ble elegant dyttet til tuppen, og selvom tårene trillet tok det ikke lang tid før hun satt å dinglet med beina høyt i det blå blant fugler og fjell. Trygg nede på bakken og med hjertet i hundre etter en magisk halvtime i luften, -superyr etter å dele øyblikket med Ragnhild var det ingen andre å se. Uvær var på vei, og kun sekunder etter hoppet sa det stopp for resten av gjengen.
MAKAN til uflaks! Antiklimaks, men dog enda en god grunn til å dra tilbake - for ja, det skal vi.

Etter dagene i fjellheimen tok vi turen videre til Chitwan nasjonalpark hvor skulle vi få en smak på Nepals andre side. Med bushwalk og kanopadling blant krokodiller, nesehorn og elefanter, altså riktig så eksotisk. What doesen't kill you makes you stronger -ærlig talt- her i chitwan fikk vi TO nær døden-opplevelser på EN dag.

Den første historien vi overlevde innebar kanopadling, en krokodille, erting med åra og en DIGER svær hvit kjeft, vi tuller ikke, en HALVMETER fra trekanoen vi satt i viftet med terne over ripa. Vi har fortsatt 20 tær tilsammen og ganske glade for det.
ODen andre gangen vi holdt på å dø var likevel ganske mye sykere- vi skulle nemlig på bushwalk og se etter bjørn, nesehorn, rådyr, slanger og annet snacks.

Vi ble delt inn i to grupper på syv -begge gruppene med to guider- en til å gå 10 meter foran og sjekke at kysten var klar. Plutselig bråstoppet vakten og ba oss snike oss rolig etter han. 100 meter borte lå det to nesehorn og slappet av, ganske gøy for vi har jo aldri sett nesehorn før. MEN så, på mindre enn ett sekund var de svære dundrene oppe på 4 og kom løpende mot oss i 40km/t. Og nesehorn er virkelig svære greier! Guidene brølte "run, run, run" -vi løp inn i jungelen så fort vi bare kunne mens de klatret halvveis opp i hvert sitt tre og lagde hoielyder og kastet pinner for å skremme vekk dyrene. Det funket faktisk, omtrent 20 meter fra oss ble de redde, bråstoppet og begynte å løpe en annen vei. Går det an å ha makspuls på 300? Isåfall hadde vi det akkurat da. SÅ gira, så sykt levende, så shaky og så redde samtidig. Det var bare utrolig tøft.

Når du har overlevd disse sakene føler du deg kanskje litt som en blanding av Lars Monsen og Obelix.

Så -10 dager for oss selv. Vi merker at hjernen nå er instilt på hjemreise, men vi kunne ærlig talt ikke fått en bedre slutt på dette fantastiske eventyret vi har levd de siste månedene.
Kathmandu er ingen perle i seg selv, men sjarmerende på sin egne måte. Vi fikk en hyggelig middag og et par gode øl med Ginni, tidligere reisebuddy fra mellomamerika. Hun overrasket oss stort med sitt fine smil på en restaurant midt oppe i fjellheimen. Har sagt det før og sier det igjen -verden er liten.
Fikk også et besøk til den hellige elven i Kathmandu der vi fikk se både elven (som inneholder mer kuer, aske og søppel enn vann), likbrenning, bønn, guruer som har gitt opp alt de eier og vier livet sitt til religionen, og intense barneøyne uten tegn til livsgnist. Sånne inntrykk som man aldri glemmer og som gjør taxituren hjem igjen taus.

Likevel er ikke Kathmandu by et sted du gidder å være i 10 dager, så vi la fra oss de store sekkene våre og tok med det vi trengte for noen dager på loffen. Da vi i det første gjesthuset vi kom til prøvde å uttrykke at vi trengte en seng for natten, kom det en mann bort og tilbød oss å bo på barnehjemmet han drev i byen. Vi så for oss store saler med sprinkelsenger, men siden vi er halvveis foreldreløse vi óg, var kanskje dette noe vi burde sjekke ut nærmere? Og vi angrer ikke. Der var verken sure, slemme stemødre eller pisker og gråtende barn.

Nei, dette var et barnehjem i en klasse for seg selv. 8 nydelige barn, oppdratt og tatt hånd om av Himal - en mann med et over snittet stort hjerte. Det hele startet som en drøm, men som kun for noen år siden gikk i oppfyllelse. Himal gjorde ene og alene hverdagen til disse hjerteknuserne trygg, innholdsrik, god og utviklende, og vi bøyer oss i støvet -for det finnes jommen ikke mange ildsjeler som han. Fra første stund ble vi kalt Sister Rag og Sister Maja (som forsåvidt betyr KJÆRLIGHET på nepali!), og vi ble tatt inn i varmen i byens kuleste hus. Dette ble et døgn vi aldri kommer til å glemme, barnehjem er nok noe som ikke kan beskrives, -selv et med en slik varme som dette.

Videre gikk dagene med spontane festligheter i fjellheimen, solings i gjemte skråninger, everest-beer, dal bath (nasjonalretten, som alle spiser ved alle måltider -se; linser og ris), skittent sengetøy, villmarsktoalett og tannpuss i flaskevann. Vi klager ikke et sekund. Nå skal vi sjekke ut noen lokale kontakter vi har fått hjemmefra, også er det kun to netter igjen i steinharde senger og kalde dusjer, før vi setter nesen hjemover til Norge og ASKER. Vi kan nesten ikke vente, selvom vi nyter til siste slutt.

Livsnyting.