BULATIME

Etter 11 raske flytimer var det altså tid for en uke i paradis. Jatakk! Ante ikke hvor vi skulle bo her på Fiji, men møtte en god og rund dame på flyplassen som lovte å finne et kult sted til oss. Vi sa vi ville ha sol, surf og dykk og ble sendt rett til mana Island. Vel fremme ble vi fortalt at dette ikke var stedet for surf, men whatever. Sol, strand, palmer og dykkemuligheter veide godt opp. Se for deg paradis og du ser for deg Mana. Her skjedde det ingenting og det er faktisk vanskeligere å gjøre "ingenting" enn det man skulle tro.





"Bula hour" er dagens høydepunkt, der man synger for nye gjester og synger og ber for de som skal dra. Det man kaller sangstund i barnehagen. Etter mange timer på solsengen med godboka og høy solfaktor bestemte vi oss for å oppgradere dykkelappen vår fra scuba til open water diver, noe som innebar enda mer eksamenslesing (som vi valgte å hoppe elegant over og heller få servert på film), noen flere skills i vannet (som å ta av og på masken på 18m, svømme 15 meter uten luft og andre ting petter ville kalt barneskirenn) og to fun dives. Tro det eller ei -vi besto eksamen med glans og er nå ekte open water divers! Fikk tilogmed diplom og applaus under bula hour for bragden -hurra for oss! På våre dykk så vi både haier, Nemo og papegøyefisk og ankom overflaten til postkortomgivelser ala Fools Gold.



Tilbake på hostellet møtte vi 4 amerikanere fine på øl. En av dem hadde en norsk kusine og kunne si "nå er det jul igjen og nå er det jul igjen" på norsk -samtalen var igang. Han het Steve, hadde sin egne seilbåt rett utenfor beachen og viste seg å være noe av det feteste vi hadde møtt. Ble bedt på middag på båten mot at vi kokkelerte. Gratis mat sa du?! Jatakk! Tøffet ut 6 stk i hans oppblåsbare lekebåt til det han kalte yachten. Eller det vi kaller en søt liten seilbåt. Uansett, charming! Han dro frem den ene rustne hermetikkboksen etter den andre uten etikett (hadde tross alt bodd i båten i snaue fem år), og var uten tvil dreven på kokkelering til sjøs så det endte med at han mekket mat med maglighten i munnen mens han danset som bare ekte sjømenn gjør. Middagen ble et resultat av en blanding av 5-6 forskjellige hermetikkbokser han ikke visste hva inneholdt før det lå i gryta (etikettene var jo borte). Herregud som vi lo. Vi ble servert "jentetallerkner" som var akkurat det samme som guttetallerkner bare med en eksklusiv gaffel istedet for skje. Drinkene ble servert i alt fra stettglass til vase og desilitermål. Doen var ødelagt så det måtte skje fra ripa -ekte frihetsfølelse som han så fint kalte det! Fascinerende kar, kalte seg forresten "pretired" et ord vi synes var fint. Ikke retired, slik man er etter mange års arbeid, og ikke tired, som man er mens man arbeider, men pretired, det man er før man begynner å arbeide. Alt høres finere ut med en tittel mener Steve, og det er vi enige i. Nå høres Steve litt ut som guden vår og vi må innrømme at det er han også, på en måte.


Dette er altså guden selv, Steve!



Det ble uten tvil lazy days og de tre gjøremålene vi hadde fore -gå til sunset beach og se solnedgangen, snorkle og utforske stranden står fortsatt ugjort. Vi sa visst "tar det i morra" litt for mange ganger. Ikke bare gjorde øya oss lazy, den var også dyr så all inklusive var utelukket. Kosten besto derfor av tunfisk med banan og hvetabix -absolutt helt ålreit! Litt dårlig stemning når staffet skulle begynne å ta betalt for å gi oss varmtvann til hvetabixen. Det får være måte på! En i staffet synes også det ble for dumt, og lånte oss vannkokeren sin. Her gjelder det å stå knallhardt på prinsipper.


Tunfisk og banan 2


Pasta og cornedbeef, aldri mer.

Bare en historie til, hvis dere gidder å lese: bestemte oss for å leie kajakker og padle rundt øya en dag. Da vi hadde padlet i en drøy halvtime og var ca en tredjedel på vei kom det plutselig et sykt regnvær og tordnet braket løs. Vi har lært at det er farlig å være på sjøen i tordenvær og prøvde derfor å søke tilflukt på et hotell ikke så langt unna. Mens vi banet oss vei over det grunne vannet på korallrev inn mot stranden dukket det plutselig opp en haifinne rundt kajakene og det rådet ikke lenger noen tvil om at dette var iferd med å kunne kalles en villmarksekspedisjon. Klarte å karre oss inn på land og ble tatt godt imot av staffet på det som faktisk viste seg å være et 5 stjerners resort med bungalower for par på honeymoon. Vi snakker 1000$ natten. Fikk sitte under tak mens regnet høljet ned og ble tilogmed bedt tilbake på gratis middag et par dager senere noe vi selvfølgelig takket ja til. Gratis mat sa du?! Jatakk!



   

Regnet lot seg ikke stoppe og det endte med at vi forlot kajakene og gikk til beins tilbake til hostellet der vi ble møtt av en ildsint Sam som startet med at vi måtte betale 15$ hvis kajakene ble tatt av høyvannet, men etterhvert som temperamentet steg gikk summen via 50$, til 100$ og videre til 200$ og da kan dere tenke dere hvor mange vinkler han klikka i. Resepsjonsdamen måtte trøste oss og sa at han kunne bli "litt sint" noen ganger og sa vi kunne gå tilbake til dormen vår og ta på oss tørre klær. Vi gikk med halen mellom beina og skjegget i postkassa og steinen og glasshuset under armen og i det hele tatt. Etter en liten deppetime på sengen turte vi å liste oss tilbake til staffet og ble møtt av sams åpne armer mens han unnskyldte anfallet og ga oss en stor klem. Noe sånt må være ganske nærme definisjonen av lykke. På bula hour fikk vi tilogmed applaus og ble kalt "The survivors". Passende kallenavn synes vi!